Kart fra Tripadvisor som viser mine reiser

Fra Fiji til Tempelfjorden og fra Fuji til «Frisco»

Ernst og Morten i sykkeldrosje
I bydelen Old Dehli i New Dehli er sykkeldrosje det beste fremkomstmidlet.

Reiser er en stor del av livet mitt, og jeg reiser sjelden samme sted to ganger. Med to viktige unntak, New York og Bali, er det lenge mellom hver gang jeg lander samme sted to år på rad. Jeg har vært på 78 grader nord og på 68 grader sør, men trives best et sted mellom. 

 

Får jeg reist på fem-seks turer i året, så er jeg et lykkelig menneske. Jeg trenger ikke alltid sitte på flyet i timevis. Det viktigste er tross alt å oppleve noe nytt og å treffe nye mennesker fra andre kulturer.

Min første utenlandsreise husker jeg veldig godt. Tror jeg var rundt 9 år og turen gikk til eksotiske Piteå i Bottenviken, på Norrlands riviera. Her var et campinghytter og sandstrand og en spillehall med enarmede banditter. Jeg husker selvsagt reisen med buss og tog nedover, dette var tross alt i 1969, og flyet hadde ikke kommet til Finnmarkskysten. Ikke at det hadde hjulpet om de hadde kommet. Å fly Widerøe var ikke billigere da det var plass til 19 i hvert fly, enn det er i dag når de tar 50 passasjerer i slengen.

Ernst og Kyrre i radiobil i Pite havdsbad.
Jeg og bror Kyrre i radiobil. I bakgrunnen Spelhall – et sted hvor et reisebudsjett ble borte på en dag.

Men i Piteå møtte jeg altså den svenske synden i form av enarmede banditter. Mine 200 kroner i reisebudsjett for de to ukene ved den svenske kystperlen var borte i løpet av den første ettermiddagen av ferien. Siden har jeg vært vaksinert mot å spille på slike automater.

Kom ikke å si at ikke reiser er berikende (og ruinerende). Nå skulle det bli flere eksotiske reiser i løpet av oppveksten, både til Jeløya, Kuopio i Finland og til Stjørdal. Til og med camping i København rakk jeg å oppleve med min onkels gamle Taunus.

Som halvvoksen motorsyklist gjentok jeg forøvrig den ferden, til Bellahøj camping i kongens by, men det er en helt annen historie.

Min første lengre utenlandsreise foregikk også med motorsykkel. Jeg og kompis Kjell Oluf la avgårde med hver vår sykkel med mål om å erobre både Nord-Italias klippekyst og Costa Blancas perle Benidorm. Vi kom greit frem både til Spotorno like ved Genova og spanske kystbyer som Peniscola og Benidorm. Tilbaketuren gikk som smurt – denne gang la vi i vei i retning Paris. Men i like ved Meung-skogen, kjent og kjært sted for lesere av de tre musketerer ble det for mye fransk sommervarme for min Suzuki GS 1000G, som rett og slett gjorde olje til vann og førte til at motoren brant seg skikkelig. Kompis Kjell Oluf som hadde hele reisekassa i sin lommebok måtte bare fullføre siste distanse inn mot paris, mens jeg med 180 franske franc i løse sedler og mynter fikk kalt på veihjelp som både tok hånd om havarert motorsykkel og satte av en sliten fører ved «Hotel de Police» i Orleans. Her ble det en brisk i politivakta, slik at de begrensede ressursene kunne brukes til å ta toget til Paris 130 kilometer lenger nord.

For å gjøre en lang historie kort – dette var altså i 1984 – før mobiltelefoner og minibankkort, så løsningen var en rask telefon til kameratens søster med avtale om at når han ringte og fortalte at han hadde mistet meg, kunne hun bare si til ham at vi skulle møtes under Eiffeltårnet klokka 12. Siden jeg ikke er noe glad i å sitte bakpå valgte jeg å ta toget fra Paris til Trondheim og fly derfra og hjem til Vadsø hvor jeg bodde da.

Min første skikkelig lange langtur gikk til New Zealand. To uker tilbragte jeg i dette vakre «mini-Norge» hvor sola og vannet i sluken gikk feil vei og sauene var i overtall. Dette var en jobbreise betalt av DU og Kommunaldepartementet for å gjøre research i urfolks parlamentariske rettigheter i forkant av den norske sametingsetableringen. Nå hadde jeg mitt første og mest alvorlige møte med jetlag – 11 timers tidsforskjell preget meg under hele oppholdet. Deretter gikk ferden videre til øynasjonen Fiji. Her ble det blant annet et opphold på den øde, strøm og telefonløse øya Nananu-i-Ra utenfor kysten av den nordligste kysten av hovedøya Viti Levu. Den gangen, i 1988 var det elleve fastboende på øya, og et strømaggregat som bare gikk når folk var våkne, det vil si at det stoppet i siestaen og på natta.

På denne turen fikk jeg også mitt første besøk i USA. Jorden Rundt-billetten muliggjorde nemlig en ukelang stopover i Los Angeles, en fantastisk by jeg siden har besøkt et par ganger til – begge ganger i forbindelse med jobb eller studier.

Nå skal jeg hoppe over et par besøk i Kanadas største by Toronto og fem besøk i New York, to av dem for å løpe byens berømte maraton – men det kan du lese mer om her.

Svalbard er jeg nødt til å nevne, som et av de mest eksotiske stedene – og det nordligste. Vi var fantastisk heldige med været i slutten av april og fikk oppleve både svalbardrype, rein og aller viktigst isbjørn. Å se to voksne isbjørn leke seg i snøen bare 300 meter unna der vi stod med startklare scootere var en fantastisk opplevelse. Straks hannen fikk ferten av oss var det bare å frese vekk derfra, for som guiden vår sa, han var i stand til å løpe med en fart på 60 kilometer i timen, og da er 300 meter unnagjort på rundt 20 sekunder. Vi var også heldige og fikk besøke det innefrosne seilskipet som ligger i Tempelfjorden og ble traktert med en nydelig måltid om bord. Og mat var det nok av på Svalbard. På våre fire dager rakk vi både middag på legendariske Huset, Funksjonærmessen og Brasseri Nansen på Radisson Blu.

Isbjørn i Tempelfjorden på Svalbard.
Isbjørn i Tempelfjorden på Svalbard.

Den mest eksotiske reisen fortok jeg sommeren 2012. Da gikk turen til Japan, hvor vi besøkte Tokyo, Hakodate, Sapporo, Osaka, Kyoto, Kobe, Hiroshima, Shimoda og Yokohama. I løpet av fire uker fikk vi både oppleve storbylivet i Tokyos Ginza-distrikt, aino-folkets landsbyer på Hokkaido, den gamle keiserbyen Kyoto, biffen i byen med samme navn og Hirosima som fremdeles er et levende vitnesbyrd på atombombens grusomheter. Itsukushima, tempelet med portal som står i flomålet er også bare en kort busstur fra Hiroshima og vel verdt et besøk

Strand i Japan, masse folk
Japansk strandliv

Kristin og jeg giftet oss på den norske ambassaden i løpet av uken i Tokyo, og resten av turen var derfor en bryllupsreise. En uke på Shirahama-stranden like sør for Tokyo ble det også tid til. Storbybeboere fra Tokyo brukte bil ned til denne stranden, og deres rigging var en studie verdt. Etter halvannen time i bilen var det ut med plattinger, partytelt, aggregat, musikkanlegg, kjøleskap og møbler, så en time eller to i skyggen av partyteltet, før alt ble pakket ned igjen og snuten ble satt tilbake til storbyen.

Vi reiste også tilbake til storbyen – først til verdens største forstad, Yokohama (rundt 4 millioner innbyggere), hvor vi bodde en natt og rakk å bli kjent med verdens vennligste pubvert, Chaco på Jan Bar. Havnebyen er et hyggelig alternativ til naboen. Men videre til Tokyo måtte vi, for vi hadde de to siste nettene booket oss inn på et tradisjonelt japansk vertshus midt i byen, en ryokan. Her sover du på matter på gulvet. Rommene er spartanske innredet.

Tradisjonell japansk vertshusmiddag.
Middag på ryokan i Tokyo.

Hovedattraksjonen er badene med vann fra varme kilder. Noe som ikke er spartansk er måltidene – frokost og middag bestående av et titalls, eller gjerne et tjuetalls retter med kjøtt og fisk, supper og stuinger. Et absolutt must når man først er i solens rike. Bare et tips som vi fikk fra vår «kulturelle guide» i Tokyo, Elena: Det finnes normalt en ekstra madrass som du kan lure deg til å bruke om natta, slik at opplevelsen av å ligge rett på gulvet ikke blir riktig så hard. Mer om denne reisen på Kristins blogg.

Bali er et annet reisemål jeg farer over med harelabb i denne omgang, lover en grundig beskrivelse av min favorittøy i en senere blogg. Var der sist fire uker i 2013. Heller ikke fjorårets besøk i Bhutan blir det plass til i denne bloggen, men også det lover jeg å komme til bake til.

Gatetango i Buenos Aires
I Buenos Aires kan tangoen oppleves både på gata og flotte showoppsetninger.

Som avslutning et par avsnitt om Argentina og Antarktis, vår ferskeste reiseopplevelse. Vi bestilte denne turen for et år siden og har siden gledet oss voldsomt. Mitt første besøk til Sør Amerika og vårt første besøk til Antarktis var vel verdt ventetiden. Først en liten uke i Buenos Aires, en fantastisk storby. Trass i alle fordommer om søramerikanske storbyer føltes byen trygg både på dagtid og på kveldene. Vi vandret mye, bodde i San Telmo-bydelen, på grensa til Boca, hvor det berømte fotballaget som Maradona silte, kom fra, og reiste kollektivt med t-bane i hele byen. Argentinerne spiser sent, så det ble en del sene biffmiddager. Den minste biffen du får bestilt er 350 gram, så da er det greit at potet, salat og annet tilbehør må bestilles ved siden av. Ved å se på argentinerne, lærte vi at en halv tomat var helt adekvat som tilbehør. Alt annet ble i grunnen litt for mye.

Fra Buenos Aires 30-40 graders varme bar det 3,5 timer videre sørover til Ushuaia som er verdens sørlige by og utgangspunkt for hurtigruteskipet MS Fram sine turer til Antarktis. 10-12 grader minte litt mer om Finnmarkssommer, og byen er vennskapsby med Hammerfest, fra den gang det var verdens nordligste by.

Bøylepingvin fremfor postkontoret i Port Lockroy
Kongen på haugen i Port Lockroy, britenes gamle base, postkontor og museum.

Antarktis med hurtigruta, er et eventyr. Vi besøkte gamle hvalfangststasjoner og fraflyttede forskningsstasjoner, verdens sydligste museum og postkontor på Port Lockroy og britenes hovedbase på sydpolkontinentet, Rothera på Adelaide Island. I tillegg fikk vi sett det meste av dyreliv som eksisterer på den Antarktiske halvøy. Det vil si tre typer pingviner, fem typer sel og to-tre hvaltyper. Alt dette kan du lese mer om på Kristins blogg reiserud.com.  På denne eventyrreisen fikk vi blant annet badet i ishavet, og kom så lang sør som kommersielle skip har lov til å gå, vel 68 grader sørlig breddegrad.

Glad hvis du legger igjen noen tanker her...

En blogg om løping og sånt