Maraton og halvmaratonmedaljer

Løper for livet!

Jeg løper av egeninteresse, som alle andre løpere. Jeg løper langt, fordi det er det jeg liker. Kanskje ikke så raskt, men ikke verre enn at jeg i 2014 klarte kvalifiseringskravet til Boston Marathon. Målet fra år til år er å slå meg selv. Det blir selvsagt ikke lettere år for år når man langsomt nærmer seg 60. Men enten jeg løper 10, 21 eller 42 kilometer i konkurranse så er det meg selv jeg konkurrerer mot.
Helsa er hovedgrunnen til at jeg driver med dette – beina lider for at hjertet og lungene skal få et langt liv. 

Løpingen startet jeg forsiktig med etter at jeg sluttet å røyke høsten 2006. De første par årene som forsiktig løping i bakkene ved hytta i Numedal, senere i 2008 kjøpte jeg meg sko og treningstøy i Los Angeles under et studieopphold på UCLA, en kampus som virkelig innbød til jogging. Høsten 2008 var jeg i New York, men reiste fra byen den dagen da NYC Marathon gikk av stabelen. Kanskje var det et lite frø som ble sådd da. I hverfall ble elektronisk påmeldingsskjema fylt ut og «Training for NYC Marathon 2009»-caps ble innkjøpt.

Ernst passerer 116. gate i Harlem
Passering 116. gate i Harlem.

I 2009 fikk jeg med en god porsjon flaks  startnummer og planleggingen kunne starte. Boka «Løp din egen maraton» av løperlegenden og dronningen av NYC Marathon, Grete Waitz ble innkjøpt – nå finnes den kun i engelsk versjon på nettet. Treningen ble lagt opp etter planlagt løpsdato, jeg meldte meg også på Sentrumsløpet i Oslo i april og halvmaraton på Oslo Maraton i september, som begge passet godt inn i treningsopplegget.

I posten «Mitt første maraton» kan du lese om løpsopplevelsen i New York.

Medaljer fra Amsterdam
Medaljer fra Amsterdam

Til tross for såre muskler og bein ga det første 42.195-metersløpet mersmak. Målet har siden vært å få løpt minst ett maraton årlig – med 10 kilometerskonkurranser og halvmaraton som oppkjøring. Men, ingen regler uten unntak. I 2012 fikk jeg en mikrofraktur i høyrebeinet, og fikk verken løpt treningsturer eller halvmaraton i Oslo. Min eneste løpetur før min andre deltagelse i Amsterdam, var en fem kilometers treningstur langs kanalene i sentrum dagen før løpet. 8 uker på sykkel skrudd fast på rulle i kjellerstua, var ikke en ideell oppkjøring. Artikkel om dette treningsåret kommer selvsagt senere som egen bloggpost.

I 2013 var planen å løpe eksotiske Havana Marathon i november. Her ble det også endring i planene. Selv om løpet startet klokka sju om morgenen, var temperaturen over 30 grader etter ti-tolv kilometer. For å ikke kjøre meg helt i kjelleren i et løp med dårlig logistikk i form av væske og matstasjoner – og såpass få deltakere at du risikerte å løpe alene i to timer, hoppet jeg av ved passering halvmaraton.

I 2014 var planen rett og slett å komme i best mulig form, for å sette personlig rekord i alle løp og kvalifisere til Boston Marathon (sub 3.30 for min klasse 55-60 år). Fornebuløpet som var årets 10-kilometer i mai, endte med solid pers, 44.13 og 19. plass i klassen. Nesten seks minutter bedre enn tidligere løp (49.59 fra 2012).

Minnemedaljen for Grete Waitz - fra Oslo Maraton.
Minnemedaljen for Grete Waitz – fra Oslo Maraton.

En travel hverdag på grunn av jobbytte og husbygging gjorde at jeg ikke prioriterte å reise utenlands for å løpe. Istedenfor ble det Oslo Maraton i september som ble løpet hvor kvalifiseringskravet til Boston skulle utfordres. Hvordan det gikk kan du lese i en egen post om løpsopplegget og forberedelsene. Spesielt hvordan jeg unngikk å møte den berømte «veggen» takket være mitt eget kostholdsopplegg.

Glad hvis du legger igjen noen tanker her...

En blogg om løping og sånt