Skader – treningens forbannelse

Fot i støttebandasje
Fot i støttebandasje med innlagt is

Når man har spart kroppen fra å utsettes for fysiske anstrengelser i unge år skulle man tro man kunne holde på i årevis uten belastnings- eller slitasjeskader. Som Ingrid Kristiansen en gang sa til meg (da hun så vidt var rundet 50): – Jeg er for gammel til å løpe maraton. Heldigvis ventet jeg til jeg var 50 med å begynne, og regner dermed på å kunne holde på til jeg er 100.

Likevel sitter jeg her med foten høyt, innpakket i støttebandasje og med is for å dempe hevelsen. Hos meg er det den høyre foten det går ut over, hver gang. Først i 2012 da jeg klarte å løpe på meg en mikrofraktur i et av beina midt i foten, det var i hvert fall det legen og jeg konkluderte med. Deretter nå før jul da en jagende smerte i stortåa stoppet meg midt i en tikilometersløype og nå i påska, nå har en forstuing parkert meg i sofaen siden skituren skjærtorsdag.

Mitt første alvorlige treningsavbrudd kom altså i 2012 da jeg halvveis i oppkjøringen til Amsterdam Marathon fikk vondt midt under høyrefoten halvveis på en 18-20 kilometer lang treningsrunde. Siden det var like vondt å gå som å løpe, valgte jeg raskeste vei hjem. Det vil vi, jeg løp de sju kilometerne og ignorerte smerten. To måneder før løpet fikk jeg beskjed av legen. «Ingen løping før tidligst om åtte uker. Du kan sykle på rulle inne, men det er alt».

Ernst på racesykkel i stua
På sykkeltur i stua. Tre timer på rulle er ikke inspirerende.

Det innebar åtte kjedelige uker på racersykkel satt på rulle i kjellerstua. Hotell, startnummer og flybillett var bestilt for meg og fruen, så å avlyse var ikke noe alternativ. Den lengste sykkeløkta var på tre timer sammenhengende, og kondisjonsmessig var jeg helt på høyden.

Dagen før konkurransen var vi vel innlosjert i et B&B ved kanalene i Amsterdam, og for første gang siden juli fikk joggeskoene prøvd seg på brosteinen. Selv om jeg dagen før hadde kjent ulne smerter i foten, gikk det overraskende greit å løpe de fem kilometerne som skulle bli min eneste løpeoppkjøring til søndagens 42 kilometer.

Løpere ved 35 km merket
Underveis – da det var sju kilometer til mål var det mat og drikke og tid til å ta et snapshot av løypa.

Dermed var det bare å ta på seg startnummer dagen etterpå, og i mål kom jeg på et vis, selv om beina veide to tonn hver etter 25 kilometer og den siste mila var en ren øvelse i selvdisiplin og smertetoleranse. Ikke i foten som man skulle tro, men i resten av kroppens muskler som var innstilt på helt andre øvelser enn løping etter to måneder på sykkelsetet i kjellerstua.

Startklare løpere i Havanna
Like før starten går for Havanna Marathon i 2013 Klokka er sju om morgenen

2012 var dermed ikke året jeg satte personlige rekorder, og langt inn i 2013 følte jeg at kroppen hang etter treningsmessig. Det planlagte maratonet i Havanna på Cuba over ett år etterpå, ble til et halvmaraton og treningene var seige.

I 2014 gjorde jeg derfor drastiske endringer i kostholdet og innførte strikt 5:2-diett fra februar. Det innebærer å spise ca. 600 kilokalorier daglig to dager i uka, med normalt næringsinntak resten av ukedagene. Dette ga kroppen et boost i form av redusert vekt, redusert blodtrykk og ny energi. Dermed var jeg i mai klar til å perse på 10 kilometeren på Fornebu og til å perse solid på maraton i Oslo.

Skuffelsen var derfor stor i desember da den høyre stortåa plutselig bestemte seg for å si stopp. Etter en uke med prøving og feiling bar det til legen igjen. Videre til røntgen og konstatering av artrose i høyre stortå. En slitasjegikt som legen mente det ikke var noe å gjøre med, annet enn: «Slutt å løpe». Heldigvis hadde jeg som pasienter flest, gjort en grundig research før jeg gikk til fastlegen, så jeg protesterte og ba om resept på betennelsesdempende medisin. Noe legen måtte innrømme kunne være en god idé.

Så etter en uke med betennelsesdempende medisin var det bare å snøre på skoene og prøve seg. Og, under over alle under, de verste smertene i stortåa var borte. Godt hjulpet av et daglig inntak av vidundermidlet Olivita, var jeg godt i gang med forberedelsene til årets maraton og så frem til ei påske med mye aktivitet.