Hvordan jeg ble kvitt «veggen»

Minnemedaljen for Grete Waitz - fra Oslo Maraton.
Minnemedaljen for Grete Waitz – fra Oslo Maraton 2011.

I 2014 hadde jeg som vanlig som mål å slå meg selv. Et annet – mer hårete mål var å prekvalifisere til Boston Marathon – maks 3:30.00 – eller nær 17 minutt raskere enn tidligere personlig bestetid.

Forrige fullførte maraton var Amsterdam i 2012 da jeg løp på 4:15.43 etter å ha vært ute av stand til å trene i åtte uker før løpet, men tiden å slå for å klare personlig bestetid var tiden fra samme løp året før 3:46.48 – med halvmaratonpassering på 1:45.13. Det som nok en gang skjedde var «veggen» – følelsen av å miste all kraft i kroppen rundt 15 kilometer fra mål.

Jeg har lest meg til at «veggen» oppstår når kroppens lager av lett tilgjengelig energi går tom etter cirka to timer løping. Det jeg hadde lyst til å teste ut høsten 2014, var om jeg kunne trene opp kroppen til å ikke benytte dette lettvinte karbohydratlagret. Derfor løp jeg hele høsten med bare vann i drikkeflaska på lengre turer – og helt uten tilførsel av vann eller næring på turer på under 15 kilometer.

Ernst klar for å løpe for Blindeforbundet
Venter på å løpe 1790 meter opp til Besserud

På den måten innbiller jeg meg at jeg trente opp kroppen til å hente energi fra de mer krevende lagrene som finnes i kroppsfettet. Dessuten begynte jeg på den populære 5-2 dietten i februar dette året. Det innebar at jeg to dager i uka bare tok inn 5-600 kcal tilsammen to måltider. Dette kombinerte jeg jevnlig med trening «på tom mage», uten at kroppen tok særlig notis av det. Noe lettere ble jeg selvsagt også av dette – kanskje fem-seks kilo.

Therese Johaug
Selv en verdensmester må slite seg opp bakkene til Besserud.

10. mai var det klart for årens vakreste eventyr. Holmenkollstafetten. Jeg hadde tatt på meg å løpe opp Besserud for et mixlag fra Blindeforbundet. Mens jeg ventet på min veksling fikk jeg med meg at selv skiverdensmestere klarer å slite seg skikkelig ut opp bakkene. Men det skal innrømmes det var tre minutters forskjell på min og Thereses tid opp bakken.

Allerede 21. mai fikk jeg testet ut om kroppen var klar for en ny løpesesong. Tradisjonen tro stilte jeg til start på 10 kilometeren, med mål om å løpe med over 12,5 kilometer i timen i snitt, noe som ville gitt en sluttid på 47.30. Raskt fikk jeg godfølelsen, følelsen av å fly langs den flate, men nokså smale løypa ute på Fornebu. Litt tid gikk derfor med til å knuffe seg plass fremover i feltet, men halvveis viste klokka 22.16, godt innenfor å klare 45.00 i sluttid!

Nå var det bare å holde stilen helt til mål. Etter fem kilometer åpnet feltet seg også betraktelig, og de smale grusstiene var blitt til brede fine asfaltveier.  Godfølelsen holdt helt til mål, og sluttiden ble formidable 44.13, personlig bestenotering slått med over fem minutter!

Ernst omtrent halvveis
Omtrent halvveis på Oslo maraton

I og med at det ikke ble utenlandstur ble heller ikke Oslo Maraton «treningsløp» på 21 kilometer, men årets mulighet til å teste formen på fulldistansen og kanskje klare å bli blant de utvalgte «Boston qualifiers». Selv om kvalifiseringskravet offisielt er 3:40 for en mann i alderen 55-59, er det viktig å løpe raskere enn dette, kvalifiseringskravet gir kun rett til å søke om å få starte. De to siste årene har bare løpere med mellom ett og to minutter bedre tid som har blitt akseptert i løpet.

Mitt mål var å løpe på 3:30 eller bedre denne vakre septemberdagen i Oslo. Dersom form og humør tillot det. De siste lange treningsløpene på 28 og 30 kilometer ble gjennomført med god følelse og hastighet nærmere 12 km/t og lav gjennomsnittlig puls. For å klare 42,195 kilometer på under 3:30 må farten litt over 12 km/t.

Løpsdagen opprant og både formen og selvtilliten var på topp. Lettskyet vær, rundt ti grader, vindstille og ingen nedbør. Hva mer kan man håpe på? Jo, 3000 toppmotiverte løpere å løpe sammen med og oppmuntrende tilskuere langs løypa. Sammenliknet med New York og Amsterdam har Oslo ikke så mye å by på nå det gjelder tilskuere – men arrangementet blir mer og mer livat – og i år satte jeg spesielt pris på at løpedronningen Ingrid Kristiansen beveget seg med sykkel rundt i løypa og kom med oppmuntrende tilrop både her og der. Opp og ned Karl Johan og langs Stortingsgata var det også godt med folk, og selvsagt ved passering halvveis og målgang nedenfor rådhuset.

Jeg skal ikke underslå at det røynet på de siste to-tre kilometerne. Du kjenner at du har en pint kropp – for å si det slik, men det kom ikke noen vegg etter to timer, og heller ikke etter tre. Først de siste to kilometerne begynte bein og hofter å protestere, men faktisk var det skuldrene som var hardest kjørt etter 42 kilometer.

Ernst i Oslo maraton
På vei mot mål

Og ble så målet om å bli en «Boston qualifier» nådd? Ja! Med «god» margin. Sluttiden ble 3:29.05. Dermed er det bare å begynne å glede seg til USAs eneste maraton med bare forhåndskvalifiserte løpere. Men det er lenge å vente – 18. april 2016 er datoen, «Patriots day». Først i september 2015 åpner påmeldingen, så kom ikke å si at ikke et løperliv er et liv med lange tidshorisonter og mye planlegging.  Og – det er deilig å slå seg selv med nesten 18 minutter – til tross for aldersøkning på tre år.