Å finne et fristed

 

Linga Longa Bar
Linga Longa Bar er bare ett av mange steder hvor eksil-beboere fra mange land møtes på Bali.

Overgangen fra Hells Angels til Bandidos ble ikke tatt vel i mot. Selv etter åtte år i landflyktighet på Bali, kjenner Pelle på angsten. Det er ikke lenger en Fat Bob han sadler opp hver morgen. Når han kommer på runden sin for å hente varene han har bestilt, så er det med en liten Yamaha-scooter.

 

Han viser gjerne frem «one percenter»-tatoveringen på handbaken.  Andre tatoveringer som er symboltunge i de to klubbene han var med i har han tatovert over.

Fat bob 1 % er
En Fat Bob har blitt til en Tamaha-scooter, men «one percenter»-tatoveringen er fortsatt på handbaken.

Hvilke gjerninger han har bak seg i Strømstad og Stockholm før han endte opp på sydhavsparadiset Bali, vet bare han. Han er fremdeles stolt av sin biker-karriere, men han mener det hardnet vel mye etter at mafia infiltrerte mc-miljøene. At Hells Angels-tilhengere gjennomførte en målrettet terroraksjon og sprengte Bandidos-hovedkvarteret i Drammen var noe som rystet miljøet i Strømstad også. Samarbeidet mellom klubbene er tett.

Pelle er ikke den eneste her på Bali som har funnet sitt fristed her. Som han sier «her kan jeg kjøre uten hjelm uten å få bot, det krever bare en liten bestikkelse hver gang jeg blir stoppet», og kanskje det er slik han kan fortsette business her på øya uten å bli stoppet av de nokså strenge reglene for utlendinger. Ja ikke bare personer fra utenfor Indonesia, også folk fra Java eller en av de andre naboøyene må gjennom årelange prosesser med myndighetene dersom de skal starte synlig, lovlig virksomhet. Som han har gjort, Rolas fra Tuk-tuk på Lake Toba i Sumatra i baren Linga Longa, hvor jeg tilfeldigvis treffer på Pelle en søndagskveld.

Rolas band
Det faste bandet som spiller her hver kveld. Rolas som eier stedet er også musikalsk leder – i kveld på trommene.

TRE FASER
Svensken har fått seg to-tre Bintang «mellanøl» innabords, det er umulig å se forskjell på fake og ekte vare, men ølet vi serveres i kveld har åpenbart ikke 4,7 prosent alkoholvolum. Vi driter begge i det – det er likevel mest for å kompensere for væsketapet vi heller i oss flaske etter flaske av det gule brygget. Kaldt øl her betyr at det er -4 i fryseren, men holder rundt null før det kommer den lille meteren fra fryseren til bardisken. Vi snakker om biker-livet og livet her på Bali. Om den første forelskelsen for åtte år siden. Den varte i én måned. Senere gikk den over i frustrasjonsperioden, som varte mye lenger. Frustrasjon over alt som ikke virker, alt som ikke går som planlagt. At folkene hans fra Bali blir borte fra jobben. En dag fordi det regner, en annen dag på grunn av en av de talløse seremoniene de er pålagt å delta på. Min nye venn sier at det ikke er det verste. «De tror de skal få betalt selv om de ikke dukker opp på jobb.»

RESIGNASJON
Den tredje fasen har allerede inntrådt, det er resignasjonsfasen. Man innser at man ikke kan forandre en annen kultur for å tilpasse den sin egen tankemåte. På sin egen Facebookprofil har Pelle tatt konsekvensen av det. Han liker «om den svenska flaggan kränker dig så kan jag hjälpa dig att packa.» Det blir på en måte konsekvent når han innser at det er han som utlendig som må tilpasse seg, og ikke de fastboende.

IMPORT/EKSPORT
Forretningsideen han har, er den samme som så mange andre vestlige i eksil har: Få produsert varer som kan selges i Sverige eller ellers i vesten, til et betalingsvillig publikum.  Å lønne ansatte er virkelig ikke det som knekker noens rygg her nede. For 1,2 millioner rupiah i måneden får du en universitetsutdannet jente til å stå i baren din og selge øl til turister. Det tilsvarer norsk månedslønn på like under 900 kroner. For mindre penger får du sterke, unge menn uten utdanning til å lage lærbelter, smykker, trefigurer eller hva det skulle være, og ingen er egentlig tapere, slik Pelle ser det. Han tjener penger på toppen av sin svenske trygd. Hans godt voksne mor sitter hjemme i Sverige og pakker og sender ut varene etter hvert som bestillingene kommer inn, og fortjener på den måten halvparten av overskuddet. Og de folkene Pelle har i arbeid her på Bali, de får også et godt innkomme for å fø seg selv og familien. I tillegg har Pelles mor startet innsamling av elektronisk utstyr som etter noen måneder har gått ut på dato i Sverige, men som gjør seg utmerket på skoler og andre steder der de trenger det på Bali.

De to eneste taperne er vel egentlig den svenske og indonesiske staten, som går glipp av noen skattekroner og avgiftskroner. Umoralsk eller ikke, det er opp til hver enkelt å bedømme. Uten Pelle hadde disse arbeidsplassene ikke eksistert. Ikke her på Bali i hvert fall – kanskje i Bangladesh?

FRI OG FRANK
Andre eksileuropere skaffer seg indonesiske koner. Det gjør livet som beboer her litt enklere. Med visum som ektemann oppnår du ikke statsborgerskap og må fortsatt ut av landet for å søke nytt visum. Men familietilknytningen gjør at du ikke trenger å dra ut oftere enn hver sjette måned. For Pelle er det den alminnelige tremånedersregelen som gjelder.

Men Pelle finner ikke asiatiske jenter attraktive, kanskje han i sitt stille sinn rett og slett er en råbarket rasist? Men ikke vil han binde seg heller. Han klarer med sitt sjarmerende vesen og ungdommelige oppsyn å tiltrekke seg blondinene fra Australia, Europa og USA som han foretrekker å gå til sengs med.

Linga Longa, wall painting
Ikke vanskelig å trives på Bali. For mange i frivillig eksil er det et perfekt sted, straks frustrasjonene er overvunnet. Men det kan ta noen år…

BLOND KRØSUS
Like plutselig som Pelle dukket opp i baren og engasjerte seg i en dyp samtale om livet og dets mange vendinger, like plutselig forsvinner han. Og jeg sitter igjen og tenker over det han har fortalt meg. Han har som han sier 26 millioner rupiah i måneden fra den svenske staten, det er knappe 15.000 kroner hjemme. Her nede går det én million i måneden for leie og strøm i toroms leiligheten han leier. Resten står han fritt til å drikke og spise opp hvis han vil. Og selv med vestlige vaner, skal det godt gjøres å bruke en million for dagen på mat, drikke, transport og andre transportmidler. Sammenliknet med den jevne balineser er Pelle en krøsus.

Men selv om han smiler og ler, synger og danser seg gjennom hele kvelden i Linga Longa Bar, så aner jeg en sårhet. Han reiser så lite som mulig hjem til Sverige. Ferier tilbringes i andre land i Østen. Kanskje for å unngå folk hjemme som ikke vil ham vel, kanskje for å unngå å trigge hjemlengselen. Etter åtte år borte, har nok minnebildene fra Sverige blitt litt uklare, noe som kanskje døyver den uuttalte hjemlengselen.

(Pelle heter selvsagt ikke Pelle i virkeligheten, men ellers tror jeg det er sant det som står her)